Over Setesdalsheiane tidligere enn noen gang!

Over Setesdalsheiane tidligere enn noen gang!

I mange måneder har vi hørt fjellet rope etter oss, men på grunn av rekordlite snø har det blitt svært få vinterturer på oss i år. Dette er kjipt, men fordelen ble plutselig veldig åpenbar: Årets første barmarkstur over setesdalsheiane kom rekordtidlig i slutten av mai!

Planleggingen hadde foregått i månedsvis. Nye lettvektsekker var kjøpt inn, ruten var målt opp, pakklisten var gått gjennom utallige ganger, og kaloriene var beregnet! Ja, når vi har litt for god tid ender det fort med at vi drar det litt langt, men for oss er dette blitt en del av turen og noe vi begge syntes er veldig moro. Hvilken sekk passer best til dette formålet, hvor mye mat trenger vi, holder det med en 100 grams gassbeholder, eller må vi ha med 230 gram? Alt ble «timet og tilrettelagt» og loggført for seinere bruk. Værmeldingen meldte nydelig vær, fin temperatur og reisefeberen var virkelig begynt å stige.

Nettopp dette med pakkliste ble det lagt stor vekt på denne gangen, og det ble gjort flere revisjoner for å se hvor vi kun barbere av noen gram uten at det skulle gå ut over turens komfort og/eller sikkerhet før vi landet på noe vi var fornøyd med. Min pakkliste har litt andre ting enn Kristian sin, men velger å dele denne for å demonstrere hvordan fokuset ble satt opp.

Når dagene nærmet seg og spenningen steg, fikk vi selvfølgelig flere utfordringer å bryne oss på. Været som var meldt slo helt om, fra sol og ingen vind, til ekstrem nedbør og 10-15 m/s vind. Alle som har vært noen ganger på fjellet vet at 10-15 m/s på fjellet er ikke det samme som 10-15 m/s i lavlandet. Dette var på ingen måte noen showstopper, men mer en utfordring vi kjente skulle bli spennende å kjenne på. Kristian stilte med et uprøvd Helsport telt, og jeg med et MSR Hubba hubba NX2, som jeg på ingen måte har kjempe tro på når det blåser mye på fjellet. Endelig skulle vi få prøvd dette ut litt i skikkelig drittvær.

Men la oss hoppe videre til avreisedagen. For første gang skulle vi starte på en plass og avslutte turen på en helt annen plass. Dette innebar at vi måtte ta buss til og fra turen! Vi er vant til å ta buss til byen i Kristiansand, men å ta buss til tur var en ny erfaring og helt klart noe vi kommer til å gjøre flere ganger.

Bussen fra Kristiansand sentrum gikk klokka ca kl. 0900 og skulle med et par bussbytter ta oss til Bortelid hvor vi startet vår fjellvandring. Dette gikk som smurt, og de siste kilometerne fra Kyrkjebygda var det faktisk taxi for buss! Det er en ordning jeg virkelig kan bli vandt til! På plass på parkeringsplassen på Bortelid ble det par high fives, en liten matbit og en lite skål fra lommelerken før vi satte av gårde. Kristian hadde bestemt at vi skulle følge en løype innover hvor han hadde gått på ski i vinter. Dette viste seg å fungere greit en periode, selv om bakkene var tunge på de store steinene i stien. Det tok oss ikke mange bakker før vi begge forstod at vi hadde kledd oss alt for mye med tanke på hva vi nå skulle gjennom, og det endte med en rask pause der jakke, ullundertøy og luer ble pakker bort. Det må også sies at værmeldingen bomma denne dagen. Det kjipe været vi skulle ha oppover dalen var byttet ut med blå himmel, 18 grader og så godt som ingen vind! Dette med vind endret seg (heldigvis!) når vi hadde klatret noen høydemeter og begynte å kjenne at fjellet er noe helt annet enn parkeringsplassen vi nettopp hadde stått på.

Turen oppover gikk greit, men når vi kom til Reinstjønndalen bestemte vi oss for å ta en kjapp matbit igjen for å holde pumpa gående videre. Her fikk vi tatt litt bilder, lest litt kart og snakket om førsteinntrykket på de nye sekkene. (Geek alert): Kristian hadde den letteste 60 literen til Ospray (Levity 60, som btw kun veier 800 gram!!). Denne sekken skulle være komfortabel med opptil 13kg vekt, men med speilrefleks og litt ekstra komfort bikket nok sekken 17kg. Dette skulle vise seg å fungere veldig fint på denne turen. Undertegnede hadde Gregory sin lettvekter (Optic 58) som klokker inn på 1140g, denne sekken skal gå god for å være komfortabel med 16kg last som stemmer godt med hva jeg hadde med meg på turen. Vi kommer til å gå mer i dybden på disse sekkene i en egen artikkel senere. 

Det er når vi for første gang på turen møter på sånne flotte bekker som dette at vi kjenner at vi virkelig er på tur. Endelig er det oss mot/med naturen! Turen var såvidt startet og målet var å nå Gaukheiområdet i løpet av dagen. Her i Reinstjønndalen gikk vi forresten forbi en nydelig liten gapahuk som jeg tipper er mye brukt av barnefamilier i området. Vi har store planer om å ta med familien opp her så fort vi får sjansen.

Turen fortsatte innover Reinstjønndalen  før vi dro over i Grasdalen. Her klarte ikke unge Karlsen å dy seg og fiskestangen måtte rigges. Ikke at man hadde «behov» for fisk mtp mat, eller hadde enorm tro på fantastisk fangst, men for noen herlige tjønner det lå oppover denne lille dalen. Jeg fisket raskt over når vi gikk forbi, mens Kristian tok seg en strekk i lyngen og knipset noen bilder.

Tanken vår var å følge dalen helt opp til vi møtte på DNT løypa rundt Langvatn og følge denne til Pytten som skulle bli vår neste pause. Her må vi innrømme at vi fikk et skummelt bilde inn i hva Norge er på vei til å bli nå i disse Natur og miljø tider. Hele DNT løypen var blitt omgjort til en anleggsvei på grunn av bygging av en demning i Langevatn. Den en gang vannvittig flott løype i «urørt natur» var blitt om til en vei for gravemaskiner og dumpere.

Etter å ha gått noen deprimerende km på anleggsvei kom vi omsider tilbake på stien. Her var det trær merket med fluoriserende spray for å minne oss om at det ikke vil se slik ut neste gang vi går her. Vi kunne selvfølgelig gått en annen rute, til Gaukhei som var mer uberørt, men det er noe med det å faktisk se hva disse vedtakene gjør og hvilke inngrep det har på landskapet og naturen. Hvor kort tid det faktisk tar å ødelegge et landskap som er formet av mange titalls-tusen år med isbre. Heldigvis har vi ikke sett noen vindmøller enda.

Etterhvert begynte vi å skjønne at vi hadde gått litt feil, det skulle ikke være så mye stigning her? Vi kikket på kartet og måtte innse at vi hadde bommet litt… Det er jo en gang slik, at når man først har gått litt feil (hver fall når det har vært høydemeter involvert) er det vanskelig å snu for å så gå tilbake igjen. Det kan jo være vi egentlig holder på å finne en snarvei? Unnskyldningene er mange…

Det blir brattere og brattere og hver eneste mulighet ned til stien (som forøvrig gikk langs vannet) er blokkert av stup. Vi klatrer og peser i elgen sitt fotspor i lang tid oppover fjellet. Jeg er sikker på at det ikke har gått mennesker på veldig lenge i dette ufremkommelig terrenget, men vi kunne jo ikke snu når vi var kommet så langt allerede. «Det kommer nok en mulighet som ikke innebærer et basehopp» hører jeg tørt fra Kristian i det han presser fra det han klarer oppover fjellet. Vi trøster oss enda med at vi fikk jo en flott utsikt på toppen, og til slutt kom vi oss ned til vannet igjen etter å ha pyset oss ned en tullete bratt skrent.

Nede ved Fosstjønn var det helt nydelig og vi unnet oss en rask fiskepause før vi gikk videre mot Pytten. Det ble et par sardin-små ørret før vi rasket med oss sakene våre og turet videre opp Ådalen. Her var det rester av en gammel bosetning. Tenk at det bodde folk her for mange år siden. Det er fascinerende å tenke på, langt unna butikken, vei og kollektivtilbud. Jeg skjønner de godt, her bodde de i naturskjønne omgivelser og var mest sannsynligvis relativt selvforsynte med det de trengte. 

Når vi ankom Pytten var Kristian relativt sliten så vi tok en pust i bakken før vi begynte på stigningen opp til fjellet. Herfra går det rett opp i ca 1-2 km til man er godt over tregrensa. DNT hadde jo selvfølgelig sendt ut en skikkelig fjellgeit med rød malekost som hadde flekket hele turen opp. Det var sikkert den «letteste» veien opp, men vi kjempet, pustet og peset som ville dyr før vi var oppe. Klok av skade har jeg innsett at når man virkelig kjemper mot en slik bakke, er den beste medisinen å bare snu seg for å se på utsikten. Da ser man hvor mange høydemeter man har tilbakelagt og er som regel alltid en vakkert skue. 

Vi hadde satt oss som mål om å komme til Gaukhei i løpet av dagen, men innså at det fristet mer å slå leir ved et vann sør for Gaukhei. Vi siktet oss inn på området rundt Bergetjønni som skulle vise seg å være helt perfekt. Her fant vi et nydelig flatt området med naturlig drenering, kort vei til vann og ikke så langt fra løypen.

Noe av det beste jeg vet med tur er når man kaster sekken for dagen og skal til å slå leir. Hvis sekken har vært tung så kan man nesten kjenne at man letter litt. Da var det bare å få opp telt og pakke ut av sekkene. Vi la sovepose og liggeunderlag klart til kvelden og rigget oss i Helinox stolene. Fantastiske stoler med lav vekt og knallgod komfort. Det er så deilig å sette seg ned og nyte naturen mens maten koker etter en lang dag på beina. Dette er 640g jeg gjerne bærer ekstra!

På denne turen har vi kun tatt med oss drytech og havregryn og noen brødskriver for å spare litt på vekten. Det var tilbud på Summit to eat så vi tenkte å gi de en «real» sjanse. REAL sitter enda litt i halsen etter vinterturen der vi bare spiste REAL Pulled Pork fordi det var på tilbud. Dette er kanskje den største tabben vi har gjort på matfronten noen gang og jeg vil virkelig ikke anbefale noen å bare kjøpe inn en smak fordi det er på tilbud. Det angrer man fort på når man er nede i den femte porsjonen med samme smak. Hele den opplevelsen ga oss litt avsmak på real så spenningen var stor da vi smakt på vår første Summit to Eat! Vi hadde tatt med litt forskjellige retter denne gangen, og alle var svært gode. Det at de koster halvparten av Real (49,- pr. stk) er jo heller ikke så galt. 

Etter middag begynte vi å kunne se konturen av det været vi hadde ventet på. Det skulle regne og blåse hardt hele natten og utover neste dag, så da var det bare å sjekke bardunene og krype ned i posen. Kristian sovnet selvfølgelig med en gang, noe som førte til at jeg ble liggende høre snorkingen hans i en ustemt symfoni med regnet som hamret på duken en god stund før også jeg sluknet.

Etter en god natt søvn var det på’an igjen. Jeg våknet til det jeg trodde var Kristian prate med seg selv, noe som viste seg å være en morgenvideo i teltet. Det var faktisk ganske koselig å ligge å høre på og noen få minutter etter han var ferdig hørte jeg brenneren starte og det var da jeg skjønte at kaffe var på vei! Kan du tenke deg en bedre måte å våkne på?? Litt knitring i duken fra lett regnvær, deilig temperatur og frisk luft i teltet, lyden av brenneren, lukten av kaffe, og en god kamerat i naboteltet som gleder seg like mye til dagens eventyr! 

Det må også nevnes at vi på dette tidspunktet innså hvor solbrente vi begge var, at endte opp med å åpne en brannskadegel pose fra førstehjelpsettet for å smøre oss så godt vi kunne. Heldigvis skulle det ikke bli så veldig mye mer sol idag.

Når kaffen var drukket og maten fortært var det bare å pakke sekken igjen og fortsette på reisen vår. Selv om vi var ferdig med de verste høydemeterne, startet vi med enda mer bakker før vi kom opp på platået. Herfra var utsikten perfekt, selv om været var noget hardt. Vinden på toppen var så kraftig at vi faktisk måtte gå litt på skrå for å gå rett frem! Må innrømme at når man er kledd godt, syntes jeg faktisk det er EKSTRA gøy når vi får skikkelig drittvær! Når man får kjent litt på elementene og forstår hvor man er og hva man gjør! Det hender det kommer noen tanker der jeg lurer veldig på hvorfor vi gjør det, men så når vi en topp og jeg ser utsikten over området og svaret sier seg selv. Dette er hvorfor.. Dette er faktisk livet!

På vei mot Tjønndalen går løypen innom Gaukhei. Det var hele tiden planen å følge løypen hele veien, men når vi kom til nedstigningen til Gaukhei endret dette seg umiddelbart. Jeg er på ingen måte kjent for å være god på å finne snarveier, men jeg er veldig kjent for å prøve på nettopp det, og idag var intet unntak! Det virket åpenbart for meg at dersom vi fulgte ryggen på toppen vi var på på skrå bortover Gaukheidalen mot Gaukheitjønni ville vi spare oss for svært mange høydemeter. Kristian var umiddelbart svært skeptisk til å gå av løypen, mye på grunn av mine tidligere smarte snarveier, men også fordi han mente det var lettere å bare gå på stien. Han var så skeptisk at han insisterte på å filme hele opplegget sånn at han kunne bevise mitt nederlag i ettertid. La meg da hoppe frem 5 minutter og si, snarveien her sparte oss MANGE høydemeter, og før vi viste ordet av det var vi tilbake på DNT løypen langs Gaukheittjønni. Her var stien fantastisk å gå på og vi bestemte oss for å stoppe å ha lunsj og noen kast ved vannet. 

Det ble med 5-6 kast før jeg innså at her var det mat som måtte prioriteres, så vi satt oss ned og kastet i oss en brødskive og litt nøtter før vi fortsatte ferden mot dagens mål – Tjønndalen. Vi skulle egentlig gå ganske langt nå før vi skulle ta neste pause, men når solen plutselig tittet frem og vi så den lille koia ved Veste Langsvatnet klarte vi ikke bare gå forbi. 

Her ble vi sittende en halvtimes tid og kjenne på sola, diskutere ruten videre og fundere på hva kone og barn styrte med hjemme. På dette tidspunktet begynte vi også å bli slitne og kjente veldig på at det skulle bli godt å komme ned til hytta og få av seg skoene. Heldigvis var det mest nedoverbakker igjen så turen gikk kjapt og før vi viste ordet av det stod vi midt i Øyuvsbu/Gaukhei/Tjønndalen-krysset.

Gleden var stor når vi endelig kunne se navnet på skiltet og visste at det ikke var lenge igjen. Vi hadde nok gått litt hardt de siste kilometerene der, for jeg husker enda følelsen av å sette meg ned og kjenne hvordan beina sa klart ifra til resten av kroppen at nå er det snart nok. Kristian holdt motet oppe (som han så ofte gjør) og kjørte en kort peptalk mens han serverte sjokolade og nøtter til den store gullmedalje. Snart fremme. Myke senger. Skoene skal av. Fyr i peisen. Varm kaffe. Tørre sokker. Alt dette fristet en sliten Karlsen såpass mye, at tempoet var høyere nå enn før pausen, og plutselig stod vi der med en utsikt jeg knapt klarer å beskrive. Og like nedi dalen – der lå hytta!

De siste 200 meterne var en bratt knallhard nedoverbakke, men møtet med hytten gjorde at det var helt klart verdt hvert skritt! 

Dette var vårt første møte med Tjønndalen hytten, og jeg må si det var en svært positiv overraskelse! Nok av sengeplasser, langbord, ved, og et greit lite kjøkken. Reint var det jammen også! Resten av kvelden ble brukt på å spille kort, høre på radio,spise drytech og prate om turen.

Det var en ting jeg ikke hadde beregnet kjempe godt i pakklisten min. Jeg tok med en sovepose som skulle tåle om det ble kuldegrader på natta. Det jeg ikke tenkte på var at vi skulle sove inne i en varm hytte den ene natten. Dette førte til at mine 8 timer med søvn endte som 7×1 timer søvn, for cirka en gang i timen våknet jeg og måtte lufte i soveposen. Det var rett å slett ikke gunstig med en tykk sovepose inne på hytten, spesielt siden vi putta på et par kubber i ovnen før vi la oss til å sove. Heldigvis gjorde ikke det noen ting på morraen, for været var nydelig, alt tøyet var tørt og turen skulle fortsette, hvertfall noen timer til!

I det vi gikk ut av hytten og skal til å gå derfra møtte vi på en hel bataljon med ungdommer på tur. Vi kom litt i prat med dem og det viste seg at det var en arrangert tur med DNT Ung. Disse unge guttene og jentene hadde gått fra Kvinen til Langeid på 3-4 dager på samme tid som oss. Det må jeg jammen si at jeg syntes er ganske imponerende. Både meg og Kristian begynte umiddelbart å fundere på hvor tidlig vi kan få jentene våre med på DNT ung, og det viser seg at det lar seg gjøre ganske tidlig! Vi må selvsagt være med i starten, men det er absolutt noe vi skal se nærmere på!

En annen ting de gjorde oss obs på var at bussen ikke gikk klokka 16:00 slik Kristian var fast bestemt på at den gjorde. Bussen skulle ikke være på Langeid før klokka 1715, noe som ga oss 6 timer på å gå 7 km! Som om vi ikke hadde godt tid fra før hadde vi nå plutselig ekstremt god tid, men vi bestemte oss for å starte turen likevel og ta oss noen lage fine pauser og prøve å ta masse fine bilder.

Når vi plutselig merket at vi var kommet til grusveien, og det var fortsatt 3 timer til bussen skulle gå bestemte vi oss for å søke ly fra regnværet ved å slå opp ytterteltet til MSR teltet mitt og lage vår siste drytech for turen. Med fantastisk utsikt, satt vi der da på hver vår stol inni ytterteltet og koste oss en times tid før vi bestemte oss for at vi like gjerne kunne dra ned til veien og skifte. Begge hadde med seg en ren t-skjorte til bussturen hjem, og det fristet veldig å få den på!

En lite hopp senere var vi tilbake i sivilisasjonen. En fantastisk tur var igjen gjennomført, og alt gikk etter planen! Vi hadde gått 45 km på 2 dager, og er svært fornøyd med hvordan tur gikk! Nå var det bare å sitte å nyte utsikten mens vi ventet på bussen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: