En lavvo med sjel

En lavvo med sjel

Tirsdag kveld, klokka 1925 tikket det inn ei melding fra Kristian. «Det blir tur!!!» var den klare meldingen fra den ivrige turkompisen min. Da var det bare å pakke sekken og si farvel til kone å barn, «Far må ut å brenne bål».

Ja det er faktisk så galt det har blitt. Minusgradene trekker inn i veggene på huset, det er bitende kald vind og man har kanskje litt underskudd på søvn, men en mulighet for bål lar man ikke gå fra seg. Det er noe med stemningen rundt flammene, den deilig varmen i ansiktet og lukten av bål i den kalde vinterluften som gir ro i sjela. Denne kvelden blei ei noen unntak.

Vi møttes på den faste plassen vår klokka 2030 og labbet innover Vågsbygdskauen med hver sin sekk full av ved. Begge to kjente at beina var ødelagte etter gårdagens trening, så vi bestemte oss tidlig for at dette ikke ble den lengste turen vi har gått. Kristian hadde blitt tipset om en lavvo ca 2 km inn som visst nok ble brukt jevnlig til bål, mat og moro. Vi er begge glad i både bål, mat og moro, så vi bestemte oss for å sjekke ut denne mystiske plassen, selv om vi kun hadde en viss anelse om hvor dette kunne være.

Det er ikke ofte jeg blir så fasinert av bygg i skogen som jeg ble når vi kom frem. En lavvo. Midt i vågsbygdskauen. Som jeg ikke visste om! Rett ved løypa, men akkuratt langt nok vekk til at man ikke ser den om man ikke vet at den er der. Skikkelig konstruksjon, rigga med gryter, pølsepinner, benker, knallfin bålplass og stearinlys. Jeg skulle likt å visst hvem som holder denne vedlike, for dette kunne jeg tenke meg å være med på!

Inne fyrte vi opp et lite bål, tente noen stearinlys og fikk riktig så romantisk stemning. Selv med -6 grader på gradestokken på utsiden tok det ikke lang tid før jakken kunne kastes inne i lavvoen. Allerede nå ser jeg for meg å ta med lille datteren min her for å grille pølser og ha første overnatting ute. 

Vi ble sittende å planlegge turer for de neste 4 ukene og sette opp en plan som må godkjennes av sjefene hjemme, før bålet sakte sluknet ut og vi vendte nesen hjemover igjen i 23 tiden.

En stor takk til de som driver denne lavvoen, og takk for at vi fikk besøke den!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

%d bloggere liker dette: